Hun og familien har opplevd livets værste mareritt, og tårene mine renner når jeg leser bakover i bloggen fra den dagen de mistet lille Ameliè.
Jeg får vondt og føler med så med dem, og samtidig blir jeg fylt av en stor takknemlighet for at jeg har fått lov å få barna mine.
Det får meg til å innse hvor skjørt livet egentlig er, og hvor ufattelig dyp kjærligheten for ens barn er.
Jeg er nok en hønemor, men velger å være det fordi jeg elsker mine barn og vil beskytte dem og forsvare dem fra livets vondter som best jeg kan. Noe må de bare gjennom - man kommer umulig utenom alt.
Ville bare dele bloggen med dere, selv om den nå er preget av sorgen, så skriver hun veldig fint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar