Veien blir til mens man går....

Da jeg var liten og bodde på gården (der vi bor nå) med mamma og pappa, opparbeidet mamma en fin hage her.
Jeg tror nok ikke hun ble ferdig, men den var velstelt og innholdsrik. Nå er den desverre ikke det lengre - tidens tann og liten interesse for hage har nok gjort sitt.
Nå er det - som min pappa sier - nye folk på bruket, og nye ønsker.



Ønskene og tankene er mange.
Ressursene må komme med tiden.
Akkurat nå står det en gravemaskin i gården. Vi har gravd opp rimelig mye.


plen er dratt av - her skal det lages kjøkkenhage.


to trestubber baki hagen er og gravd opp. - det skal bli deilig å slippe å klippe rundt de!!

Jeg har hatt en forestilling om en mer romantisk prydhage - noe som jo krever sitt for å få til og holde i orden.
I siste utgave av boligdrøm leste jeg dette i en artikkel;

sitat
- Det får gjerne vokse litt ugress her også. En hage skal være levende, den skal kunne nytes uten at man får dårlig samvittighet av alle pliktene som venter.
sitat slutt

Akkurat dette synes jeg passer utrolig godt for Mini-Holtene. Vi er ingen perfeksjonistisk familie. Litt rot er det her og der, og når sant skal sies så klarer vi vel mest sannsynlig ikke å holde en hage strøken hele sommeren... Bare de 200m med hekk vi har gror stadig ned med ugress.. (nå har jeg heldigvis fått barket mesteparten av den da, slik at plantene kan få lov å vokse litt også..)

Vi vil ha en hage for lek og kos - ikke for å jobbe oss i hjel.
Selvfølgelig kreves det en god del for å få hagen i orden og opparbeide den - men når vi er ferdig med det og plantene har vokst seg til synes vi vel egentlig den bør klare seg selv stort sett.
Om man kan velge så lager man seg jo ikke jobb vel...??

I en annen artikkel i samme blad står det:

sitat
Ting skal være litt tøffe, de skal leves i. Hunden får for eksempel lov til å sitte i alle møblene.
sitat slutt

Akkurat dette synes jeg var veldig godt sagt. Vi har valgt å leve et liv med dyr, og det er umulig å holde hunder og katter ute av blomsterbedene. Derfor vil vi ha en hage som tåler å bli tråkket i har vi nå funnet ut.

Som sagt så har vi gravemaskin her nå.
Og i skrivende stund ser fasaden på huset slik ut:





jeg skal fortelle mer om dette senere. ;)

Opptatt.

Og veldig opptatt.
Søndag var det barnedåp for Anniken og hele denne uken er jeg på kurs med unghesten.
Han skal kjøres inn og er allerde - etter 3. dagen - klassifisert som kjørehest.
På bildene er det første gang med vogn på, og dagen etter første gang noen (jeg) sitter i vognen og kjører han.
Føler at lille babyhesten min nå er blitt stor gutt. I grunn litt rart, men også veldig gøy. Blir jo faktisk så følelsesladet at jeg står med tårer i øynenen.. :P
Velger å skylde på hormoner, barseltid, amming og slikt jeg... :P









I morgen skal han kjøres mer OG ha rytter på seg (ikke meg, jeg er altfor tung for han). Utrolig spennende uke det her altså!!


Det blir automatisk mindre datatid og mindre blogging på sommeren. Ser trenden overalt.
Men jeg kommer sterkere tilbake! ;)

Tidlig oppe.

I dag har jeg faktisk hatt på vekkerklokka og stått opp med den - vel.. det har jeg jo hatt i noen uker nå, men det er vanskelig å komme seg opp.
Det hjelper jo ikke når man har en liten Mini-Holt som sutrer i senga halv fem og vil kose i armkroken - og sovner mer enn gjerne der igjen, og en Stor Mini-Holt som uten å nøle sover til 10, ja kanksje 11 også....
Flere har spurt om oppskriften - svaret er; gode gener? :P

Men i dag klarte jeg faktisk å sette meg opp i senga klokka halv syv, summet meg litt og snakket litt med solstrålen lille Mini-Holt som smilte fra øre til øre men slet med å holde øynene oppe - hun er virkelig bare helskjønn.

Etter litt summin kom vi oss ned, spiste litt begge to før mamma-Holt trente litt styrke.
Ja, jeg har faktisk trent!
Her har det blitt svettet på morgenkvisten med rockering, knebøy med og uten hopp, utfall, dips, rette og skrå situps.
spørsmålet nå er hvordan kroppen min svarer på dette - tiden vil vise.

Etter treningsøkten satt jeg meg i sofaen sammen med Lille Mini-Holt i påvente av at hun skal sovne så jeg får gått i dusjen (og kanskje vekt store Mini-Holt?)
Og hva skjer?
Jo, for det første så vil jo ikke solstrålen min sove... og plutselig ligger hun sånn her;



jaggu! SÅ fin utsikt til TV da gitt!
Etter en stund begynner hun å sutre, så jeg snur henne igjen, men nei! Det var GØY å klare snu seg selv så hun gjør det igjen og igjen.

hihi.. søte frøkna.
Til søndag er hun 4 måneder og skal døpes. Rart å fort tiden går........

Trilletur og late dager.

Den siste tiden har det vært 20-25 grader i skyggen på dagen her. Jeg klager ikke - virkelig! - MEN det er varmt for ungene!
Det går f.eks. ikke an å trille tur midt på dagen som jeg vanligvis gjør. Tenk selv - Lille Mini-Holt koker jo i bagen sin som for det første er SVART og for det andre så triller man jo ikke bare i skyggen.



Det er litt problematisk og skaper litt trøbbel, for hunden trenger turen sin, og som regel når pappa-Holt er hjemme på kvelden så er jeg ute med hestene. Døgnet har ikke mange nok timer - men jeg liker og å tenke at når Anniken er ferdig med å amme og spiser fast føde hun og, så blir det enklere, for da kan pappa-Holt også bidra med maten. Akkurat nå kommer han til kort. Men det er for en periode - og perioder klarer man alltid å tilpasse seg. ;)



Så da får vi heller satse på trilletur på ettermiddagen før middag og legging.
I mellomtiden tilbringer vi late dager ute på plenen med dyne i skyggen. Store Mini-Holt springer rundt, spiser jordbærkart, umoden rips og litt sand - ja for sandkassa er da til å spise, er den ikke?

Livet er ufattelig verdifullt.

Nå nylig har jeg begynt å lese bloggen til Amelie78.
Hun og familien har opplevd livets værste mareritt, og tårene mine renner når jeg leser bakover i bloggen fra den dagen de mistet lille Ameliè.
Jeg får vondt og føler med så med dem, og samtidig blir jeg fylt av en stor takknemlighet for at jeg har fått lov å få barna mine.




Det får meg til å innse hvor skjørt livet egentlig er, og hvor ufattelig dyp kjærligheten for ens barn er.
Jeg er nok en hønemor, men velger å være det fordi jeg elsker mine barn og vil beskytte dem og forsvare dem fra livets vondter som best jeg kan. Noe må de bare gjennom - man kommer umulig utenom alt.




Ville bare dele bloggen med dere, selv om den nå er preget av sorgen, så skriver hun veldig fint.