Dette innlegget er jeg "redd" kan skape en del diskusjon, men det er et tema som opptar meg veldig, så derfor hiver jeg det ut.
Hvorfor er det slik at det avles valper i øst og vest? Noen ganger får jeg inntrykk av at folk tenker litt for enkelt. Valper er søte - ja absolutt. Men er det grunnlag nok til å ha et valpkull på tispa si?
Skal man ha kull for å få inn noen kroner? Jeg kan med hånden på hjertet love at man IKKE er garantert å sitte igjen med så mye som en krone etter et valpekull...
Også er det ansvaret - ja for for meg så hviler det et STORT ansvar på en som lager et kull og selger valper. Valg av avlsdyr er jo første bøygen. Har man en tispe selv - faller det seg jo naturlig å bruke denne. Men hvilken hannhund er den perfekte match til DIN tispe? Neppe naboen sin kjekke Border Collie....
For å si det først som sist; jeg er STERKT i mot PLANLAGT blandingsavl!! Hvorfor i alle dager skal det lages ørtenhundre Border Collie blandinger, "veskehund" blandinger osv når vi har over 400 godkjente velfungerende hunderaser å velge mellom?!
Argumentene jeg har hørt for blandingsavl er;
- blandingshunder lever lengre
- blandingshunder har bedre helse
- med en blandingshund vet du hva du får
HALLO! Våkn opp.. Ja, kanskje en blandingshund har bedre helse enn naboen sin renrasede - men har du noen garanti for noe?
Og du vet overhode IKKE hva du får i en blandingshund. Her krysses egenskaper til alt fra to til uttallige raser - og du kan ikke vite med sikkerhet hvilke egenskaper som kommer frem i akkurat din valp.
Med en ren rase er det over tid avlet frem ønskede egenskaper - og man kan derfor med større sikkerhet si hvilke egenskaper en rasehund har. Selvfølgelig er det forskjell på individene, men gjennomsnittlig vet man hva man får med en ren rase - og med en ren rase er det langt enklere å velge en hund som passer i din hverdag og med dine mål for hunden!
selv har jeg sammen med min
venninnne oppdrettet et valpekull.
Jeg ser på oss selv som seriøse oppdretter - ikke bare fordi vi har et kennelnavn, det gir ingen garantier - men fordi vi la ned flere timers arbeid i å finne en god partner til tispen, satt oss inn i raseklubbens krav - og oppnådde de, snakket med avlsrådet om linjene og ikke minst; vi valgte valpekjøpere med omhu!
Den siste biten - valpekjøpere - er den "værste". Mer om det senere.
Jeg gir all heder og ære til seriøse oppdretter som jobber for rasen, er opptatt av rasens fremtid og vil avle frem stødige, trygge, rasetypiske hunder.
Og på den annen side river jeg meg i håret over såkalte "kjøkkenoppdrettere" som synes det passer fint å ha et kull av ymse grunner. Jeg kan ikke uttale meg om hvilke grunner en for meg useriøs oppdretter har, men jeg har jo mine tanker om de...
Så klart man kan være heldig. Drektighetstiden til tispen kan gå som smurt, fødselen uten problemer og alle valpene er ute av redet ved 8 uker. Det er jo alle oppdretteres drøm.
Realiteten er svært sjelden slik.
Selv gikk både drektigheten og fødselen som en dans på roser. Vi fikk 7 velskapet valper, alle med korrekte farger. En var noe tynn og fikk i seg litt lite føde, men med litt hjelp ved puppen kom han seg raskt.
Da valpene ble 3 uker begynte det å stinke bæsj i huset, valperommet måtte vaskes og byttes på MINST 3 ganger daglig. Vi fylte 1-2 søpplesekker med våte/møkkete aviser hver dag.
Etterhvert la vi flis på gulvet til valpene, og hadde flis i hele huset - men flisa sugde bedre til seg enn avisene og var lettere å kvitte seg med.
Da vi måtte avlive en 4 uker gammel valp, så vi virkelig realiteten av at det ikke alltid er bare bare. Selv om det var det rette å la valpen slippe, er det INGEN som noen gang skal kunne overbevise meg om at det er en lett avgjørelse. Den er tøff! Og vi satt begge med tårer i øynene fra vi dro hjemmefra og til vi var hjemme igjen hos resten av kullet vårt. Det er fortsatt trist å tenke på det - men som oppdretter har man et ansvar, og man må gjøre noen ting man ikke liker også.
Vi hadde 6 valper, og 2 av dem var solgt når de var 8 uker. 2 ble solgt i løpet av de neste 4-6 ukene, og så satt vi igjen med 2.
Og her kommer det med valpekjøpere.
Det er ikke lett å få en helt fremmed person inn, snakke med denne, få et inntrykk og så skulle være trygg på at valpen får det godt og et varig hjem.
Ofte så kan vel en valpekjøper føle seg utsatt, for vi stiller en haug med spørsmål. Men valpene er jo tross alt "barna" våre, og vi vil kun det beste for dem.
Jeg synes vi var flinke med å finne kjøpere. Vi "bommet" på en valpekjøper, som etter kort tid ikke kunne ha hunden allikevel. Det er en helt fair sak, og jeg synes det er flott at valpekjøper da ringer oss oppdrettere og sier som det er. Vi hentet hunden tilbake og fant et nytt hjem til den.
Vi føler det er mye bedre enn at hunden skulle bli solgt videre og vi ikke fikk vite hvor den ble av i værste fall.
- de er jo barna våre!
Vi satt ikke igjen med valper fordi vi ikke hadde forespørsler - vi satt igjen med valper fordi vi ikke følte vi fant rette hjemmet til valpene.
Og det er en sabla stor jobb å sitte igjen med 4 valper på 8 uker!!
8 uker gamle valper begynner å kreve tid og trening.
En ting er om man har en valp, som er vanlig når man kjøper valp, men når man har 4 stykker som skal oppleve samfunnet og bli trygg på det, lære seg gå på do ute, lære å tygge på leker i stedet for møbler osv osv har man virkelig nok å henge fingrene i!
Og de blir ikke mindre må du tro - nei, de blir mer og mer rampete for hver dag som går.
Og når de er fler sammen, er det akkurat som de pønsker ut neste pek sammen.
Så hvorfor!? Hvorfor i alle dager er det noen som absolutt skal ha valpekull fordi di er søte og at man KAN tjene penger?!
HVOR mange hunder er det ikke som står til omplassering? HVOR mange av de kunne fått et varig hjem i første omgang om "oppdretter" hadde tatt seg tid til å vente på den rette kjøper, og ikke kastet valpene på dør til første og beste.
Jeg vet dette er harde ord, og jeg vet og at det finnes mange flinke, dyktige oppdrettere der ute som virkelig jobber for fremtiden - men det er vel og ganske sjelden valper fra disse er til omplassering?
Selvfølgelig finnes det mange gode grunner til at en må omplassere hunden sin. Jeg har selv måttet omplassere en hund pga han ikke gikk overens med min andre hund - og det var en forbaska vanskelig avgjørelse å ta! Men jeg har og et ansvar overfor barna mine. og to hannhunder som begynner å sloss i det de ser hverandre, kan man ikke ha i samme hus som små barn - den risikoen er i hvert fall ikke jeg villig til å ta!
- og det finnes selvfølgelig flere lignende historier, hvor eier ikke har hatt noe valg, men jeg tror det finnes et overtall av omplasseringer hvor eier ikke orker mer, ikke er klar over hva slags hund vedkommende anskaffet seg når den lille søte valpen ble hentet, hvilket ansvar det er å ha hund, hva det krever av tid og penger osv osv osv.....
Og har ikke oppdrettere en jobb der?? Å OPPLYSE valpekjøperne sine om hva nettopp denne hunden krever, hvilke sykdommer den kan få, hva slags mat den bør spise osv osv.
Seriøse oppdrettere gjør denne opplysningsjobben.
Useriøse gjør ikke det... og blandingshunder - hva slags sykdommer kan de få? hva må man ta høyde for at de krever? osv....
